COP26 er over – hva nå?

COP26 er over, og det knytter seg høye forventninger til veien videre. Utslippene skal reduseres, og verdens land må gjøre mer for å akselerere det grønne skiftet. Men hvor mye har FNs klimakonferanser egentlig påvirket utslipp og klimapolitikk gjennom tidene? Og hva kan vi forvente denne gangen?

FNs klimakonferanser (COP) får stor mediedekning, og forventningene til utslippskutt blir høyere for hvert år som går. Likevel er det mange som er skeptiske til effekten av klimakonferansene siden de historisk sett ikke har bidratt til de store utslippsendringene man hadde håpet på.  Flere av møtene har vært av teknisk natur og sørget for regelavklaringer, framfor at deltakerlandene har jobbet frem tydelige utslippsmål og klimaambisjoner.

COP3 er konferansen som forsøkte å sette startskuddet for bindende klimaavtaler. Denne konferansen, som fant sted i Kyoto i 1997, derav Kyoto-traktaten, førte likevel ikke til effektive utslippsreduksjoner ettersom for få av landene overholdt sine forpliktelser. Til tross for oppmerksomheten som klimasaken etter hvert har fått, har også senere konferanser hatt begrenset effekt. Som for eksempel COP6 i Bonn i 2001, hvor man klarte å etablere naturlig karbonfangst som en satsning, men som til slutt likevel ble hemmet av at USA valgte å delta som observatør framfor som en forhandlingspartner.

En av de mest kjente konferansene, COP21 i Paris, la grunnlaget for Parisavtalen. Parisavtalen var fram til COP26 den mest ambisiøse internasjonale klimaplanen. Til tross for at heller ikke denne avtalen er juridisk bindende, førte den til at flere land sendte inn oppdaterte mål og at en klimagnist ble tent over store deler av verden. Avtalen har også skapt klare forventninger til land og bedrifter om at klimasaken prioriteres høyere, og en forståelse av at vi fremover må kutte utslipp langt raskere enn vi så langt har gjort.

Transparent utslippsrapportering

En av manglene fra COP21 var klare retningslinjer for å måle faktiske kutt og utslipp, for å danne et universelt og korrekt sammenligningsgrunnlag på tvers av land og bransjer. Utformingen av slike retningslinjer er en av de viktigste gjennomslagene fra COP26. Norge og Singapore har utformet retningslinjene som næringsliv og bransjer bør gjøre seg kjent med. Disse reglene binder ingen land juridisk til å kutte utslipp, men legger likevel økt press på landene til å gjennomføre konkrete tiltak som fremover vil måles på en ny og bedre måte.

Tross mangelen på juridiske forpliktelser vil en dreining av økonomiske insentiver i kjølvannet av COP26 påvirke Norges økonomi. «BOGA», Beyond Oil and Gas, er et initiativ der flere land, blant annet Danmark, Sverige og Frankrike, har gått sammen for å redusere produksjon av olje og gass. Det vil sannsynligvis påvirke teknologiutviklingen på det europeiske kontinentet i tiden framover, og flere frykter at Norge vil havne bakpå innen grønn innovasjon. Nye krav fra norske og europeiske myndigheter kan komme fort, og de vil ha uante konsekvenser for klima og næringsliv i hele verden. Uavhengig av hvilke reguleringer og insentiver myndighetene kommer med, vet vi at nordmenn forventer at bedrifter tar et større ansvar for å kutte klimautslipp. Det faktum at COP-møtene gjennom historien ikke har hatt den klimaeffekten mange hadde håpet på, betyr ikke at vi skal sitte stille i båten mens utslippene øker – spesielt ikke når hele samfunnet forventer klare kutt og ambisjoner.