Norges nye klimapolitikk

Foto: Stortinget

Regjeringen presenterte sin politiske plattform sist uke, og Norges klimapolitikk for de neste fire årene har dermed blitt staket ut.

Den nye regjeringen hever klimaambisjonen fra Solberg-regjeringens mål om 45 prosent reduksjon i utslippene fra ikke-kvoteplitkig sektor innen 2030 til et mål om 55 prosent kutt, målt mot 1990. Dette innebærer en vesentlig økning av ambisjonsnivået, og det er interessant å merke seg at denne målsettingen skal gjelde hele økonomien, det vil si både kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor. Dermed tilsvarer målsettingen for ikke-kvotepliktig sektor nå nivået for kvotepliktig sektor, i henhold til 55%-målet for denne sektoren som Norge allerede har meldt inn under Paris-avtalen.

CO2-avgift

Om aldri så viktige, er ambisiøse målsettinger bare en av flere nødvendige ingredienser i en vellykket klimapolitikk. Like viktig som høye målsettinger er bruken av riktige virkemidler for å oppnå de ambisiøse klimamålene. I likhet med sin forgjenger, legger den nye regjeringen stor vekt på bruken av CO2-avgift for å redusere utslippene. Innen 2030 skal denne avgiften økes fra dagens nivå på 591 kroner til 2000 kroner per tonn CO2. Denne formen for CO2-beskatning er en kostnadseffektiv måte å redusere utslippene på, men det vil bli spennende å se hvordan regjeringen i praksis kommer til å balansere avgiftsøkningen opp mot behovene til norsk industri og opp mot den politiske målsettingen om å verne distriktene mot uforholdsmessige avgiftsøkninger. For å nå 55%-målet legger regjeringen også opp til å bygge minst to fullskala fangstanlegg og et lagringsanlegg i Nordsjøen. Dette er ett mer enn i klimaplanen til Solberg-regjeringen, og prislappen på prosjektene vil totalt beløpe seg til titalls milliarder kroner.

Transport

Transportsektoren står for en vesentlig del av norske utslipp, og også den nye regjeringen ser det som sin oppgave å redusere utslippene fra denne sektoren. Elektrifisering forblir et viktig virkemiddel i så måte, og regjeringen ønsker å bygge ut et sammenhengende ladeinfrastrukturnett som gjør det mulig å kjøre gjennom hele landet uten avbrudd. Mens elbilpolitikken også i tiden fremover vil preges av ulike fordeler og gunstige avgiftsordninger for de som velger elbil, innebærer Hurdalsplattformen på samme tid at momsfritaket på kjøp av elbiler begrenses i forhold til det som har vært tilfelle frem til nå. Denne endringen er særlig interessant når den ses opp mot den offensive biodrivstoffpolitikken til den nye regjeringen, fordi det da tegner seg opp et bilde av en avgiftsregime som dreier fra favorisering av elektrifisering til favorisering av biodrivstoff som virkemiddel for å redusere utslippene i transportsektoren.

Foruten å skjerpe innblandingskravene for biodrivstoff for «alle relevante transportformer» (det er i dag et krav om 24,5 prosent innblanding av biodrivstoff i veitrafikk og et krav om 0,5 prosent innblanding i luftfarten), legger regjeringen opp til at avgiftsnivået på biodrivstoff skal reduseres. Regjeringen vil også sikre fylleinfrastruktur for fornybart drivstoff langs kysten og etablere en «stortstilt satsing» på norsk bioenergi og avansert biodrivstoff i transportsektoren. Den kanskje mest betegnende forskjellen i biodrivstoffpolitikk/elbilpolitikk mellom Støre-regjeringen og Solberg-regjeringen, er å finne i formuleringen om at 100 prosent av nye personbiler skal være «fossilfrie» innen utgangen av 2025. Solberg-regjeringen hadde også denne målsettingen, men med den forskjell at alle nye personbiler skulle være nullutslippskjøretøy innen 2025. Mens nullutslippskjøretøy kun omfatter elbiler og hydrogenbiler, åpner formuleringen «fossilfrie» biler også for biler som kjører på biodrivstoff.

Veien videre

Selv om regjeringsplattformen gir et bilde av den klimapolitikken Arbeiderpartiet og Senterpartiet ønsker å føre, må det ikke glemmes at dagens regjering er en mindretallsregjering. Støre-regjeringen trenger flertall i Stortinget for å få gjennomslag og vil primært søke støtte hos Sosialistisk Venstreparti, men samarbeid med andre partier er heller ikke utelukket. Selv om Hurdalsplattformen er ferdig forhandlet, er ikke klimapolitikken for de neste fire årene dermed ferdig utformet. Det blir derfor interessant å se hvilken form regjeringens klimapolitikk tar når målsettingene i plattformen faktisk skal operasjonaliseres og gjøres om til praktisk politikk som støttes av et flertall på Stortinget. 

Erwin Teigen og Knut S. Hesla